EØS-avtalen gir ingen garanti mot EU-toll på norske eksportvarer, til tross for avtalens klare ordlyd.
Ursula von der Leyen har inngått en vasallavtale med Donald Trump som gir 15 prosent toll på europeiske varer til USA og null prosent toll på import av USA-produserte varer til EU. Avtalen tilsvarer den som er inngått mellom USA og Japan, mens Storbritannia slapp med «bare» 10% toll.
EU fortsetter sitt industrielle sjølmordsritt
I tillegg har EU forpliktet seg til å kjøpe enda mer LNG-gass fra USA til priser som ligger 40 prosent høyere enn naturgass fra Russland. Med denne avtalen fortsetter EU sitt industrielle sjølmordsritt.
Norge forhandler med USA om en separat handelsavtale. Den blir sannsynligvis et lite hakk «gunstigere» enn EU sin, ettersom Trump vet å rose Oljefondets plasseringer i amerikanske aksjer og verdsetter norsk lydighet. For norsk økonomi utenom oppdrettsnæringa spiller 10–15% amerikansk toll mindre rolle, siden eksporten til USA er forholdsvis beskjeden.
Gjelder ikke for stål
Stål og aluminium er ikke omfatta av avtalen mellom USA og EU. Enn så lenge består den amerikanske tollen på 50 prosent for disse metallene. EU truer med å svare med beskyttelsestoll eller såkalte antidumpingtiltak hvis man ikke kommer til enighet.
Skjer det, kan det også ramme Norge og norsk ferrolegeringsindustri på tross av en EØS-avtale som i artikkel 10 slår fast at «Toll på import og eksport og avgifter med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom avtalepartene». En rekke norske hjørnesteinsbedrifter fra Finnsnes i nord til Sauda og Kvinesdal i sør produserer ferrolegeringer.
Jus-professorene Hans Petter Graver og Finn Arnesen har gjort det klart at EU-toll mot Norge er et klart brudd på EØS-avtalen. Artikkel 120 sier at EØS-avtalen går foran andre avtaler som EU måtte ha inngått.
EU påberoper seg nødparagrafene i EØS-avtalen, nærmere bestemt artiklene med de klingende numrene 112 og 113. «Dersom alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå i en sektor eller innen et distrikt, kan en avtalepart ensidig treffe egnede tiltak på de vilkår og etter den fremgangsmåte som er fastsatt i artikkel 113.»
Nødnummeret Norge aldri ringer
Det er de samme paragrafene som norske myndigheter konsekvent har nekta å ta i bruk når det gjelder for eksempel strømpriskrisa og sosial dumping som direkte følger av EU-regelverk. Men EU nøler altså ikke med å varsle EØS-komiteen om at de vil treffe ensidige tiltak som i dette tilfellet bryter med en av avtalens grunnprinsipper.
Sjøl om USA ikke bryr seg det minste om regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO) om at beskyttelsestiltak skal gjelde likt for alle, later EU som om de vil følge dette prinsippet. WTO er i praksis halvdødt, siden USA har sabotert tvisteløsningssystemet. Men også WTO gir mulighet for å innføre kvantitative begrensninger før beskyttelsestollen slår inn – for eksempel at importen ikke skal øke vesentlig over normalt nivå eller ikke må overstige en fastsatt minstepris.
Det kan hende at Norge «reddes» av dette, slik det skjedde i 2018. Da fikk Norge unntak for EUs vernetoll på stål. Men det skyldtes ikke EØS-avtalen. Begrunnelsen var at norsk eksport av stål både til EU og USA var av begrensa omfang.
EØS gir ingen trygghet
Uansett hva som videre skjer på tollfronten, kan vi av dette trekke to konklusjoner:
- EØS-avtalen gir ingen garanti mot EU-toll på norske eksportvarer, til tross for avtalens klare ordlyd.
- EU tar i bruk nødparagrafene i avtalen når det passer Unionen, mens norske myndigheter konsekvent ofrer nasjonale interesser når de kunne ha brukt den samme «nødknappen».
Mens ja-sida i årevis har spilt melodien om hvordan EØS-avtalen gir oss økonomisk trygghet og garantier mot EU-tiltak siden den er «mer enn bare en handelsavtale», vris nå propagandaen i retning av at bare fullt medlemskap gir tilstrekkelig trygghet.
I virkeligheten står norsk industri i en langt gunstigere posisjon utenfor EU og tollunionen.
