En stemme til partiet Fred og Rettferdighet (FOR) er en proteststemme mot krigskonsensus og imperialisme.
Parlamentsvalg i et borgerlig demokrati vil aldri endre systemet eller maktforholdene på grunnleggende vis. Til sjuende og sist handler det om hvilken fraksjon av borgerskapets betrodde representanter som får styre statsskuta – aleine eller i koalisjon med andre borgerlige eller småborgerlige partier.
I gitte situasjoner kan uenigheter innad i borgerskapet være viktig også for folkemassene. Det er ikke alltid sånn at valget står mellom pest og kolera. Noen ganger handler det om å måtte velge lungebetennelse framfor pest. Men ved dette stortingsvalget er borgerligheten fullstendig samkjørt: Opprustning og krig er det eneste som gjelder.
Et entydig revolusjonært, kommunistisk alternativ finnes ikke ved dette valget. Likevel finnes det et alternativ som reiser det viktigste av alle krav i vår tid: Kamp mot krigen og krigsforberedelsene! Partiet Fred og Rettferdighet (FOR) sier nei til NATO-opprustning og krever at krigsmilliardene brukes til velferd. Det er det ingen andre partier med mandatsjanser som gjør.
FOR er ikke noe sosialistisk parti, og later heller ikke som det er det. Men partiet er erklært anti-imperialistisk. FOR favner vidt utover folk som regner seg som sosialister, sjøl om det både er sosialister og kommunister i medlemsmassen. Det bærer like mye preg av å være en folkelig valgfront. Den som leser partiprogrammet vil imidlertid finne en lang rekke med observasjoner og kampkrav som sosialister og klassebevisste arbeidere vil identifisere seg med.
Europa og Norge er i krigsmodus. Krigshysteriet brukes som middel for å ta fra oss demokratiske rettigheter. En strøm av nye lover åpner for masseovervåking og innføring av unntakstilstand. Når myndighetene snakker om «beredskap» er det ikke matsikkerhet eller tilfluktsrom de tenker mest på. De tenker på hvordan de skal kneble og knuse «den indre fiende» – folkemassene som opponerer mot krigspolitikk og sensur – i samspill med NATO.
Samtlige stortingspartier er tilhengere av opprustningsplanene. SV og Rødt stiller seg uforbeholdent bak Langtidsplanen for forsvaret, Forsvarsforliket og milliardoverføringer til Ukraina. De stiller seg dermed bak NATO og forberedelsene til en altødeleggende krig mot Russland.
Begge disse partiene sier ja takk til å være regjeringspartnere med krigsforbryterne og Israel-apologetene i Ap-ledelsen, med NATO og EØS som ufravikelig regjeringsfundament. Det står ikke på viljen hos Marie Sneve Martinussen og Kirsti Bergstø, men på om Støre og Stoltenberg mener at SV og Rødt er tilstrekkelig møre. Det sier seg sjøl at disse «sosialistiske» partiene ikke er noe alternativ å stemme på. Dette gjelder på tross av at enkelte stortingskandidater fra Rødt i noen fylker er i opposisjon til NATO-linja. Som del av stortingsgruppa vil de uansett bli banka på plass.
En stemme til Rødt eller SV er en stemme til et krigsparti
En stemme til Rødt eller SV er en stemme til et krigsparti. Sånn er realiteten. En stemme på FOR er en proteststemme mot krigskonsensus og imperialisme. Et mulig stortingsmandat til FOR vil gi krigsmotstanden en talerstol og tvinge fram spørsmålet alle stortingspartier vrir seg unna: Hvem skal betale for krigspolitikken og NATO-kravet om fem prosent av BNP, tilsvarende 13% av det norske statsbudsjettet?
SV og Rødt repeterer sosialdemokratiets historiske forræderi før utbruddet av første verdenskrig. Det skaper nok forvirring hos gamle støttespillere når disse partiene har plassert seg i fiendens leir. Men det gjør valget enkelt for den som vil ha fred og ikke krig.
