Forsvarsminister Tore O. Sandvik taler i Oslo militære samfund. Foto: Synne Kvam / Forsvarsdepartementet
Forsvarsminister Tore O. Sandvik vil undergrave autoriteten og motivene til de som stiller spørsmål ved myndighetenes narrativ. Makthaverne i Kreml følger samme strategi. Er Sandvik egentlig en putinist?
Vi har en forsvarsminister som advarer medier og intellektuelle mot å formidle perspektiver som går på tvers av myndighetenes autoriserte virkelighetsbeskrivelse. Alt annet er russisk propaganda, og budbringerne er underforstått potensielle overløpere og folkefiender. Dette budskapet ble nylig presentert i Oslo Militære Samfund, den 26. januar.
Tore O. Sandvik (Ap) sa blant annet dette til den sterkt uniformerte forsamlinga:
«Og det er greit å minne om at også i Norge, hører vi nå russisk propaganda mer høylytt.
Både i kommentarfelt og med koseprat hos ledende podkast-verter, som opptrer som mikrofonstativ for Putins fortellinger.
Det er grunn til å være på vakt.»
Podcast-vertene han sikter til, er blant andre Wolfgang Wee og Danby Choi, som har invitert professor Glenn Diesen og andre motstemmer til samtaler og intervju.
Professor i rettsvitenskap Benedikte Moltumyr Høgberg avkler i et lengre innlegg i nettavisa subjekt.no hva dette handler om, og hva som er makthavernes strategi for å stilne motstemmer. Vi gjengir nedenfor bare noen utdrag fra innlegget, som bør leses i sin helhet.
Hun skriver:
«Som forsvarsminister er Sandvik representant for den utøvende makt, og han har derfor en plikt etter Grunnloven til ikke å være en aktiv bidragsyter til en nedkjøling av ytringsfriheten», skriver hun og fortsetter:
«Hans uttalelser fremstår som en dårlig fordekt utpeking av enkelte norske personer og virksomheter som han mener står bak 'russisk propaganda' i Norge, uten at dette nærmere konkretiseres slik at påstandene kan imøtegås.
Slik fordekt fiendeforklaring av en gruppe personer som ikke selv vet med sikkerhet om den stygge pekefingeren er rettet mot dem, er en typisk nedkjølingsstrategi som raskt kan lede til usikkerhet eller frykt hos ulike ytringsaktører. Den kjennetegnes av at man nettopp unngår å være konkret, men fremsetter løse og udokumenterbare påstander om deres motiver, kunnskapsnivå og – i dette tilfellet implisitt også deres «lojalitet» til Norge for ikke å dele forsvarsministerens syn på «sannhet».»
Videre skriver Høgberg:
«Forsvarsministeren synes å mene at hans syn på verden, både i fortid, nåtid og fremtid, representerer den ultimate sannhet. Det må han gjerne tro, men i en maktposisjon i et demokratisk land, bør han ha såpass med demokratisk ryggmargsrefleks at han respekterer at andre ikke opplever ham som talsmann for «den ene sannhet», snarere som en mann med sine oppfatninger.
Og de finnes det mange av.»
Hun fortsetter med denne drepende passasjen:
«Nå er det riktignok en svakhet med mange mennesker at de finner det utfordrende å skille egne overbevisninger på innsiden av hodet fra den dypere erkjennelse av at vi alle har ulik erfarings- og kunnskapsbase som gjør at ‘sannhet’ fortoner seg ulikt hos ulike individer.
Det er også et ikke helt utypisk psykologisk trekk hos autoritære personer at de forfekter et syn om at eneste måten vi-et kan stå sammen mot en ytre fiende, er at alle må dele ‘mitt’ narrativ.»
Høgberg viser hvordan forsvarsministerens strategi er
«… den samme som Kremls strategi, nemlig at man forsøker å undergrave autoriteten og motivene til de som besitter kunnskap og har en fri stemme, utelukkende fordi de stiller spørsmål ved de styrendes narrativer.»
Ved siden av reine mobbekampanjer, er en av komponentene i denne strategien å etablere en form for lojalitet som gjør at toneangivende presse og akademikere ikke stiller de spørsmålene de burde stilt (nettverks-strategien), skriver Høgberg, før hun påpeker:
«En konsekvens er at man i dagens hovedstrømsmedier knapt får analyser om krig, fred og sikkerhet fra andre enn sikkerhetsgraderte ‘forskere’.»
Hun advarer spesielt mot hvordan rettslige virkemidler tas i bruk for å øke presset mot og kvele frie stemmer, «gjennom regler som skal forby 'desinformasjon' som myndighetene selv definerer rekkevidden av, gjennom økt overvåking og utvidede overvåkingshjemler uten nødvendig domstolskontroll og etter hvert svært utvidede fullmakter til en liten krets i statsapparatet.»
Benedikte Moltumyr Høgberg er en særdeles modig dame. Hun har også tidligere, så å si i egen person, sørget for å stanse det opprinnelige lovforslaget om sivil arbeidskraftberedskap og dens potensielt diktatoriske lovhjemler, ved å vekke folk til bevissthet. For det har hun høstet stor anerkjennelse, også blant jurister. Loven blei til slutt vedtatt, men med noen vesentlige justeringer.
Forhåpentligvis klarer hun igjen å bidra til å åpne øynene på nordmenn, før vi søvngjengeraktig lar makthaverne vingestekke ytringsfriheten og demokratiet ytterligere.
Hvis det finnes partier på Stortinget som forsvarer også andre ytringer enn de som etterplaprer den omforente krigspolitikken, så bør de som et minimum kreve en beklagelse fra forsvarsministeren. Dessverre er det grunn til å tvile på at det skjer.
- Hør intervju med Benedikte Moltumyr Høgberg i NRK Drivkraft
