Natt etter natt samla iranere seg i gatene i Teheran og andre byer i modig tross mot bombefly og missiler. Foto: sina drakhshani på Unsplash.Krigen USA og Israel satte i gang 28. februar er blitt en bumerang for aggressorene. Den iranske standhaftigheten og en dyktig defensiv strategi har snudd spillet.
Memorandumet for en fredsløsning, som formelt signeres fredag, vil styrke Irans regionale posisjon og innflytelse. I stedet for å styrke grepet sitt om regionen og Gulf-statene, har USA påført seg sjøl et banesår. Dette virker åpenbart allerede før alle punktene i avtaleteksten er offentlig kunngjort.
Trump framstiller sjølsagt avtalen som en triumf, siden Hormuz-stredet åpnes og olja begynner å flyte igjen. Han nevner ikke at stredet var åpent for trafikk før Israel og USA gikk til krig og at Gulf-stater som Emiratene, Bahrain og Kuwait vil bruke månedsvis på å gjenoppbygge ødelagt infrastruktur. Presidenten utelater også å omtale det iranske kjernevåpenprogrammet og hva som skal skje med lagrene av anriket uran.
Disse spørsmålene er etter alt å dømme henvist til seinere forhandlinger. Talsmann for det iranske utenriksdepartementet, Esmail Baghaei, sa på en pressebriefing 15. juni at atomspørsmål vil bli diskutert etter at memorandumet er signert 19. juni, i løpet av 60-dagersperioden som er innbakt i intensjonsavtalen. «Frigivelsen av Irans frosne eiendeler og kompensasjon for krigsskader er to sentrale økonomiske prioriteringer i denne intensjonsavtalen, og USA er forpliktet til å implementere dem», la han til. Hvorvidt det kommer til å skje i virkeligheten, er mer tvilsomt. Enda viktigere for Iran er å få opphevet sanksjonene som kveler landets økonomi. Viseutenriksminister Majid Takht-Ravanchi sier i et intervju med det iranske nyhetsbyrået IRNA at forhandlinger om en endelig avtale vil starte så snart memorandumet er undertegnet i Sveits.
Vender USA ryggen
Sist gang det var reelle forhandlinger, i februar, benyttet USA anledninga til å ta livet av Irans øverste leder Ali Khamenei og landets forhandlingsleder, Ali Larijani. Det er ikke bare Iran som har tatt lærdom av at USA bryter avtaler når som helst. Det har også Washingtons nære allierte i Riyadh, Qatar og Bahrain gjort. Nå vet de med sikkerhet at deres «sikkerhetsgarantist», USA, ikke er til å stole på. Erkjennelsen har kanskje til og med nådd Emiratene, de tette båndene til Israel til tross. Den arabiske halvøya søker mot nye partnere og forsoning med Iran for å stålsette seg for andre tider.
Da Trump og Netanyahu begynte krigen på nytt i februar (første runde var i juni 2025), var det offisielle målet å styrte presteregimet og innsette Reza Pahlavi, arvtakeren til påfugltronen hvorfra hans despotiske far etterkom USA og Israels befalinger fram til revolusjonen i 1979. Den egentlige planen skal imidlertid ha vært å innsette tidligere president Mahmoud Ahmadinejad som marionett, noe som overrasket de fleste ettersom Ahmadinejad var større i kjeften enn Vokterrådet i sine fordømmelser av «Den store satan» USA og Israel. Også dét prosjektet havarerte ettertrykkelig, kanskje fordi kurderne fikk nyss om planene og meldte pass. I hvert fall sendte avsløringa nye, depressive sjokkbølger inn blant de monarkistiske landsforræderne i inn- og utland da det ble kjent.
Fiasko på alle fronter
Videre var målet å ødelegge det iranske atomprogrammet og missilkapasitetene, og kutte forbindelseslinjene mellom Iran og resten av «motstandsaksen» – libanesiske Hizbollah, de jemenittiske houthiene, de sjiamuslimske militsene i Irak og Hamas og Islamsk Jihad i Palestina.
Det altoverskyggende målet var å endre den regionale balansen enda mer i USA og Israel sin favør. Netanyahu så sjansen til å virkeliggjøre sin gamle drøm om å gjøre Iran til en ubetydelig aktør som ikke lenger barrikaderer veien for et «Stor-Israel».
Alt sammen har slått feil. Fortvilelsen er enda større i Tel Aviv enn den er i Washington. I desperasjon er Netanyahu mer enn villig til å fortsette slakten av sivile i Libanon, uanfektet av at opphør av krigshandlingene mot Libanon er blant de absolutte vilkårene Iran har satt. Om krigen vil tas opp igjen, kanskje allerede før den innledende 60-dagersperioden er omme, avhenger av om sionistregimet tar sjansen på å trosse Trump direkte og intensiverer sine krigseventyr.
Det hele kan naturligvis også være avtalt spill mellom good cop Trump og bad cop Netanyahu som samordner neste trekk. Trekket kan komme straks Trump er ferdig med å sole seg i glansen fra fotball-VM og den smiskende FIFA-bossen Infantino – som for øvrig legger alle mulige praktiske hindringer i veien for det iranske VM-landslaget.
Solnedgang for det amerikanske imperiet
Til sjuende og sist handler det om økonomi, det vil si verdensøkonomi. Det eneste USA har oppnådd er å skvise sine imperialistiske partnere og rivaler enda et hakk gjennom høyere olje- og gasspriser. En bivirkning er at gevinsten ikke bare tilfaller gasseksporten fra USA, men også Russland. Og dessuten at amerikanerne forbanner Trump og krigene hans når de måpende ser på dollartelleverket ved bensin- og dieselpumpene.
Trump og hans følge av kleptomane oligarker innser at den økonomiske verdenskrisa de har utløst, bare er i startfasen. For hver dag som går, vil virkningene bli mer alvorlige. Effekten vil først vise seg i fullt monn når høsten melder seg. Det vil nok ramme hovedrivalen Kina, men framfor alt vil det ramme børsene og obligasjonsmarkedene – det vil si at luftpengene som holder den amerikanske gjeldsskuta flytende, kan dunste bort.
Krigen har dessuten tappa de amerikanske og israelske lagrene av luftforsvarsmissiler og krysserraketter ned mot et kritisk lavt nivå. En pause på 60 dager gir USA og Israel mulighet til å fylle på, men produksjonskapasiteten for disse rådyre og høyteknologiske missilene holder ikke tritt. I samme tidsrom får Iran anledning til å etterfylle og perfeksjonere sine underjordiske forsvarssystemer.
Verden setter sitt håp til at fredsavtalen vil holde denne gangen. Men storsabotørene i Tel Aviv og sionistlobbyen i Washington vil ikke slå seg til ro med tingenes tilstand.
Likevel kan 2026 bli året som markerer et nytt tidsskille i Vest-Asia; begynnelsen på slutten for det amerikanske jerngrepet over Midtøsten. På den ene eller den andre måten vil det også bety begynnelsen på slutten for den blodtørstige pitbull-staten som kaller seg Israel.
