BRICS – et uttrykk for imperialistisk omgruppering

Multipolarisme er ikke et alternativ til imperialisme, men bare en av imperialismens uttrykksformer.

Noen kaster lengtende blikk mot BRICS som redninga fra krigerske handelsblokker og fra den vestlige imperialismens globale dominans. Enkelte oppfatter til og med BRICS som et slags brudd med imperialismen. Det er dessverre en kortslutning. En eller flere imperialistiske «poler» endrer ikke imperialismens natur.

BRICS er en geopolitisk og økonomisk gruppering som består av Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Den ble i 2024 utvida med Egypt, Etiopia, Iran, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Flere land står i kø.

Organisasjonen er et forsøk på å forene interessene til Vestens hovedrivaler Kina og Russland med ambisjonene til såkalte «framvoksende økonomier» om å frigjøre seg fra sin halvkoloniale status og styrke seg som regionale aktører. Disse landa liker gjerne å omtale seg som «det globale sør», et misvisende begrep som tilslører klasseforhold og at en rekke av disse statene er reaksjonære og halvføydale.

Global og regional posisjonering

Målene til BRICS inkluderer etter eget utsagn «å styrke det økonomiske, politiske og sosiale samarbeidet mellom medlemmene, samt å øke innflytelsen til landene i det globale sør i internasjonal styring. Gruppa søker å forbedre legitimiteten, rettferdigheten i deltakelsen og effektiviteten til globale institusjoner som FN, IMF, Verdensbanken og WTO. Videre har den som mål å styrke bærekraftig sosial og økonomisk utvikling og fremme sosial inkludering.»

På overflaten kan BRICS virke om et rettferdig opprør mot den rådende imperialistiske verdensorden, og vinner gjenklang i store deler av Afrika, Asia og Latin-Amerika. Bak denne «rettferdige» fasaden er BRICS objektivt sett et verktøy for å flytte fram posisjonene til USAs imperialistiske rivaler, særlig Kina, med «det globale sør» som støttetropper. Dette er i stor grad en videreføring av kinesisk politikk helt siden Kina på 1970-tallet forsøkte å framstå som bannerfører for «den tredje verden», de alliansefrie landa osv. En vesentlig forskjell er at Kina den gangen ikke hadde økonomiske, finansielle og militære muskler å stille til rådighet.

Opprinnelsen

Opprinnelsen til BRIC(S) sprang ut av et investeringskonsept. Akronymet «BRIC» ble skapt av økonomen Jim O'Neill i Goldman Sachs (2001) for å beskrive de fire framvoksende økonomiene (Brasil, Russland, India og Kina) som ville forme verdensøkonomien framover.

I 2009 tok disse landa begrepet til seg og gjorde det til en politisk plattform. Det første toppmøtet i 2009 markerte starten på et formelt samarbeid. S-en i akronymet kom til da Sør-Afrika ble med i 2010. Siden etablerte denne gruppa av stater sine egne institusjoner, som New Development Bank (NDB) og Contingent Reserve Arrangement (CRA), for å tilby alternativer til Vest-dominerte institusjoner.

Den russiske invasjonen av Ukraina i 2022 satte fart i gruppas rolle som motpol til de vestlige imperialistmaktene, synliggjort med den store utvidelsen i 2024.

Ingen handelsblokk

BRICS er ikke en handelsblokk som for eksempel EU. Det finnes ingen frihandelsavtale eller tollunion mellom medlemmene. Sånt blir regulert i bilaterale avtaler. I motsetning til tradisjonelle handelsblokker, er ikke BRICS bygget på økonomisk integrasjon, men på en felles visjon om å reformere den globale ordenen for å gi «framvoksende økonomier og det globale sør» større innflytelse.

Organisasjonen er en frivillig klubb uten bindende regler eller noen overordna traktat. Alle beslutninger skjer ved konsensus, typisk i form av erkæringer fra de regelmessige toppmøtene.

Det er heller ikke noe krav om å dele «felles verdier» eller gjensidig lojalitet. Medlemskap krever bare at de andre medlemmene inviterer deg. Et land kan være med i BRICS og andre avtaler samtidig (som Brasil er i Mercosur), fordi BRICS ikke krever eksklusivitet.

I teorien kunne derfor også Norge blitt med i BRICS, ettersom EUs felles utenriks- og handelspolitikk ikke er bestanddel av EØS-avtalen og Norge ikke er del av tollunionen. En helt annen sak er at USA og EU nok ville sørge for å motarbeide et sånt samarbeid med land som Kina og Russland, NATOs utpekte fiender.

En økonomisk maktfaktor

Økonomisk og demografisk er det ingen tvil om at BRICS er uttrykk for at en ny, multipolar verdensorden er i ferd med å overta etter mer enn tretti år med unipolarisme og fullstendig USA-hegemoni. Dette innebærer en tilbakevending til det imperialistiske systemets «normaltilstand» i første halvdel av det 20. århundre. Fra 1960-tallet kan vi snakke om en bipolar verden underlagt de to supermaktene USA og SSSR, en periode som brått ble avløst av USAs unipolare herredømme etter Sovjetunionens oppløsning.

Med den siste utvidelsen står BRICS-økonomiene for 36,38 % av det globale BNP (31 billioner dollar), sammenlignet med 30,39 % representert av G7-landa (Tyskland, Canada, USA, Japan, Frankrike, Storbritannia og Italia), og de vil ha 45 % av verdens oljeproduksjon og en betydelig andel av jern-, kull- og bauxittutvinningsindustrien, for ikke å snakke om landbruksproduksjon. Og da har vi ikke nevnt mineraler og sjeldne jordarter, der flere av BRICS-landa har tilnærmet monopol på visse områder. De har en befolkning på mer enn 3 milliarder mennesker, nesten halvparten av folketallet på jorda.

Innebygde motsetninger

Dette er land med vidt forskjellige regimer, noen av dem i konflikt med hverandre – som Iran og Saudi-Arabia, eller Kina og India. Fellestrekket er at de er globale eller regionale stormakter – eller de har ambisjoner om å bli det. Medlemsstatene deler en felles erkjennelse av at dollarens hegemoni og ensidig binding til den vestlige verdensorden står i veien for virkeliggjøring av disse ambisjonene.

Den uforutsigbare politikken til Trump-administrasjonen, med ekstreme tollsatser og trusler mot mange fattige land i «sør», tvinger herskerklassen i disse landa til å se seg om etter alternative partnere og andre imperialistiske «venner». Regionale stormakter ser sitt snitt til å utnytte den geopolitiske ustabiliteten, ikke minst i Midtøsten, til å flytte fram sine posisjoner ved å blinke i flere retninger på en gang.

NATO ingen hindring?

Tyrkia sendte en formell søknad om medlemskap i BRICS i september 2024, på tross av at USA sin daværende ambassadør til Ankara, Jeff Flake, noen måneder i forveien ga uttrykk for håp om at Tyrkia ikke ville bli medlem. NATO-sjefen Mark Rutte passer på å lovprise Tyrkias «vitale rolle» på NATOs sørflanke og hevder at han og NATO respekterer Tyrkias suverene rett til å samarbeide med noen BRICS-land, sjøl om det kan føre til «diskusjoner innad i alliansen».


Mest av alt er søknaden et tyrkisk pressmiddel og et takk for sist til Brussel, som i flere tiår har trenert Tyrkias søknad om medlemskap i EU. Tyrkia søkte medlemskap i daværende EF allerede i 1987, og har hatt status som kandidatland siden 1999. Tyrkia er imidlertid del av EUs tollunion siden 1995, noe som allerede fører til en krevende balansegang i landets betydelige økonomiske samhandel med BRICS-land som Iran og Russland.

Vil løsrive seg fra dollarens grep

Ved å koordinere seg der det er til gjensidig fordel, kan disse ulike statene styrke sin posisjon og demme opp for hegemoniet til USA og Vesten for øvrig.

«Rundt 90 % av transaksjonene i valutamarkedene faktureres i dollar, og det samme gjør halvparten av verdenshandelen. Med andre ord, dollariseringen av den kapitalistiske verdensøkonomien er nøkkelen til USAs dominans i den globale økonomien», som US Council on Foreign Relations skriver i sin rapport om «The Future of Dollar Hegemony».

BRICS er et forsøk på å bryte med dette kvelende dollarhegemoniet. En av funksjonene til BRICS er å oppmuntre til gjensidig handel i nasjonal valuta, og ikke dollar eller euro. I den siste tiårsperioden har handelen mellom BRICS-statene økt mer enn handelen mellom BRICS og G7-landa. Mye av dette skyldes riktignok handel med hydrokarboner (olje og gass), ikke minst fra Russland til Kina og India.

Land som India, Egypt og Saudi-Arabia, land med tette bånd til amerikansk imperialisme, prøver å gardere seg ved å satse på flere hester samtidig. Deltakelse i BRICS betyr på ingen måte at land som Saudi-Arabia bryter forbindelsene med USA, snarere at de bruker sin tilknytning til BRICS som brekkstang for bedre betingelser i sitt forhold til USA og EU.

Den nye utviklingsbanken

Et helt sentralt verktøy, særlig i Afrika, er BRICS-avleggeren Den nye utviklingsbanken (NDB) og Betalingsreserveordningen CRA (Contingent Reserve Arrangement), oppretta i 2014. NDB har finansiert bygging av mange av de enorme infrastrukturprosjektene i en rekke afrikanske land. Kina sitter på pengesekken, og bankens hovedkontor er i Shanghai.

NDB kaller seg en multilateral utviklingsbank med det formål å mobilisere ressurser til finansiering av infrastruktur og bærekraftige utviklingsprosjekter i utviklingsland. Den er et tilsvar til den USA-kontrollerte Verdensbanken og gir ofte langt gunstigere lånevilkår enn sistnevnte.

CRA er en fristende ordning for fattige afrikanske land som sliter med sine betalingsforpliktelser. Som godkjente BRICS-medlemmer kan de søke CRA «i tilfelle de skulle komme i vanskeligheter med sin betalingsbalanse». NDB og Kina har en praksis for å forlenge ubetjente lån og avskrivning av gjeld i en del tilfeller. Det er innlysende at slike vennetjenester inviterer til lojalitet overfor en tilsynelatende «snill» kreditor.

Afrika – det nye vekstkontinentet

Kina og Russland har forstått at det er i Afrika den store befolkningsveksten og økonomiske utviklinga vil komme. 54 av FNs medlemsland er afrikanske og lei av å bli holdt nede i økonomisk utvikling av Verdensbanken, USA og de gamle kolonimaktene.

Den kinesiske og russiske imperialismen prøver å samle støttespillere og flytter fram sine posisjoner med BRICS som verktøy. USA og den forhatte kolonimakta Frankrike er pressa ut av Vest-Afrika, mens Russland og Kina poserer som de afrikanske folkenes nye venner.

Tall fra 2023 viser at Kinas handelsvolum med Afrika er 282 milliarder dollar, 72 milliarder dollar for USA og bare 18 milliarder dollar for Russland. Ett av tre store infrastrukturprosjekter bygges av kinesiske selskaper, og ett av fem er finansiert av kinesiske banker.

Slik Russland har militærtekniske samarbeidsavtaler med 40 afrikanske land, dannet Kina det første Kina-Afrika-forumet for sikkerhet og forsvar i 2018. I 2017 etablerte Kina sin første marinebase i utlandet i Djibouti, et land som ligger strategisk plassert mot Rødehavet og innløpet til Suezkanalen, transportåre for rundt en fjerdedel av verdens eksport.

En skjør konstruksjon

Nigeria, verdens 6. største land etter folketall, er på vei inn i BRICS ved siden av Sør-Afrika, Egypt og Etiopia. Det kan være en tilleggsfaktor å regne inn når president Donald Trump truer med militær intervensjon i Nigeria.

Alle BRICS-landa har sine egne økonomiske og politiske motiver for å være med i klubben. På et eller annet tidspunkt vil de ryke i tottene på hverandre, og gjør det også, både direkte og indirekte. Emiratene (UAE) er for eksempel hovedsponsor av den bestialske borgerkrigen i Sudan, et land klemt mellom to BRICS-medlemmer, Egypt og Etiopia. Fellesskapet i BRICS og de årlige møtene åpner samtidig diplomatiske møteplasser der spesielt Kina og Russland kan operere som vennligsinnede meklere.

BRICS er sånn sett en skjør konstruksjon, men den fleksible strukturen gjør det mulig å samordne interessene på en rekke områder. I hvert fall for en periode. USA og EU ser på organisasjonen med stor skepsis, samtidig som de prøver av å dra nytte av å ha flere av sine vasaller og alliansepartnere på «innsiden» av BRICS.

Les mer

• «Multilateralisme» – Et nøkkelinstrument for den kinesiske imperialismens utenrikspolitikk
• Fanget i imperialismens garn