Tysk stridsvogn av typen Leopard. Foto: Matias Luge fra Unsplash
Norske myndigheter går feltstøvlene av seg for å integrere Norge i forsvars- og sikkerhetspolitikken til EU.
«Norge har en sterk interesse av å bidra til å styrke det europeiske sikkerhetsfellesskapet som nå vokser fram. Vi trenger både NATO og EU for å ivareta vår sikkerhet.» Dette ifølge utenriksminister Espen Barth Eide og hans redegjørelse for Stortinget den 6. mai om viktige EU- og EØS-saker.
Uten reelle argumenter eller debatt slås det fast som en sannhet at EU ivaretar norsk sikkerhet og at Norge har fordel av å bli integrert i unionens felles forsvars- og sikkerhetspolitikk (CSDP). Her er Norge nå blitt «en aktivt deltakende tredjestat». Det er drøy kost, ettersom det norske folket to ganger har sagt tydelig nei til en slik innlemming.
EØS-avtalen brukes som inngangsbillett. Men på regjeringas egne nettsider listes det opp hva EØS-avtalen ikke omfatter. Ett av punktene er EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk.
– Den strategiske partnerskapsavtalen om forsvars- og sikkerhetspolitikk har vært en god investering
Utenriksminister Espen Barth Eide
Utenriksministeren viser til at regjeringa inngikk et strategisk partnerskap med EU innen forsvar og sikkerhet i 2024. Dette har ifølge Barth Eide «vært en veldig god investering». Han viser til EU-planen European Defence Readiness 2030 og det «historiske tyske linjeskiftet» i sikkerhetspolitikken.
Linjeskiftet handler om at Tyskland skal ruste seg til tennene ved å fjerne tidligere budsjettrestriksjoner på pengebruken. Forbundskansler Friedrich Merz (CDU) har nylig uttalt at han har som mål at Tyskland skal bli Europas mektigste militærmakt. Det burde vekke noen assosiasjoner til Tysklands tilsvarende ambisjoner for snart hundre år siden.
Etablerer koalisjoner av villige
Men ikke for Barth Eide. European Defence Readiness 2030 «gir norske myndigheter og norsk forsvarsindustri – med nøkkelaktører som Kongsberggruppen og NAMMO – mulighet til å delta på lik linje med EUs medlemsland. Vi fordyper vårt samarbeid og etablerer koalisjoner av villige. Det er EØS-avtalen pluss vårt strategiske partnerskap med EU om forsvar og sikkerhet som gir oss disse mulighetene.»
Ikke nok med det. «Samlingen av hele Norden i NATO tilfører Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med EU en helt ny dimensjon. […] Arbeidet med økt nordisk forsvarssamarbeid tas framover på bred basis i rammen av NORDEFCO, hvor både økt militær mobilitet og samordning av ammunisjonsproduksjon blir viktig».
Dette er antakelig Gefundenes Fressen for norske «venstrepartier» som lovpriser et nordisk forsvarssamarbeid.
Et skreddersydd samarbeid
I den strategiske partnerskapsavtalen mellom Norge og EU, undertegnet 28. mai 2024, heter det blant annet at Norge er en «aktivt deltakende tredjestat i EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk». Partene er enige om å etablere og iverksette et «skreddersydd, gjensidig fordelaktig sikkerhets- og forsvarssamarbeid …».
Partnerskapet, og særlig samarbeidet innafor våpenindustri og produksjon av ammunisjon, blir begrunna med EØS-avtalen. Det som ikke sies, er at EØS-avtalen i sin tid ble til blant annet fordi det var uakseptabelt for EFTA-statene å være del av EUs felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Dette vesentlige forbeholdet er fjerna med noen ministerunderskrifter i en partnerskapsavtale, helt uten offentlig debatt.
En del av avtalen åpner for at Norge kan bli delaktig i forsvarsindustriprogrammet til EU, og med det gjøre det mulig for Norge å delta i flere PESCO-prosjekter. Permanent Structured Cooperation (PESCO) er det nærmeste EU har kommet i å realisere sin militærunion. Norge deltar allerede i PESCO-prosjektet for militær mobilitet, et prosjekt som passer som hånd i hanske med NATOs operasjonelle strategi for raske troppeforflytninger i Europa.
Norges «sjenerøse bidrag»
Avtalen skryter av det tette samarbeidet, og ikke minst av Norges «sjenerøse bidrag» til European Peace Facility (EPF). Bak det uskyldige navnet lurer noe helt annet. Dette er et gigantisk «intervensjonsfond» på 17 milliarder euro som EU kan bruke til å blande seg sivilt og militært i andre land. Fondet brukes nå særlig i Ukraina, men er også benytta i afrikanske land, som Mali, for å opprettholde de gamle europeiske kolonimaktenes innflytelse.
Norske myndigheter går feltstøvlene av seg for å integrere Norge som en bataljon i en framtidig EU-hær. Folkets dobbelt-nei til norsk innlemming i unionsprosjektet spiller visst ingen rolle. Folket blir ikke engang rådspurt. Når Ursula von der Leyen og Kaja Kallas kommanderer sine europeiske tropper, trenger de ikke brøle «Acht geben» til sin norske bataljon. Den står allerede i giv akt.
