Illustrasjonsfoto: Alessandro Armignacco fra Unsplash
Det knaker i NATO etter at Trump-administrasjonen gjør det klart at fredsforhandlinger om Ukraina vil skje mellom Russland og USA. EU og Ukraina er parkert på sidelinja.
Forsvarsminister Pete Hegseth og spesialutsending Keith Kellogg har i forveien gjort det klart at ukrainsk medlemskap i NATO er «urealistisk» – og at det samme gjelder forestillingen om at Ukraina skal få tilbake kontroll over hele det tidligere territoriet, for ikke å snakke om Krim.
Dette gir Russland gode forhandlingskort, men er ikke annet enn en imperialistisk realitetsorientering. Spørsmålet som gjenstår, er hva Russland vil bli avkrevd på andre områder.
Innrømmelse av krigens karakter
Samtidig er dette en direkte amerikansk innrømmelse av at krigen i Ukraina er en konfrontasjon mellom rivaliserende imperialistiske stormakter og ikke et nabooppgjør mellom Russland og Ukraina. Det som i februar 2022 hadde form av en ukrainsk forsvarskrig mot russisk aggresjon, skifta raskt karakter. Da Zelenskij i en tidlig fase av krigen la landets skjebne helt og fullt i hendene på USA og NATO, var det umulig å støtte Ukrainas rett til sjølforsvar etter folkeretten uten samtidig å støtte NATO-imperialismens offensiv for å flytte sine posisjoner østover, svekke den russiske rivalen og sikre seg kontroll over Ukraina og landets ressurser.
Innblandinga fra USA og NATO har absolutt ingenting å gjøre med omtanke for Ukrainas integritet og suverenitet. Den handler heller ikke, slik det europeiske og norske krigsnarrativet har vært i flere år – og nylig uttrykt i den hysteriske trusselvurderinga fra Forsvarets Efterretningstjeneste i Danmark, om frykt for at Russland står på spranget til å angripe NATO-land. Allerede før han ble president avviste Trump i et intervju med Tucker Carlson den slags som «tøv» og fabrikerte skremsler.
USA holder krigen i gang
Den ukrainske krigsmaskinen er fullstendig avhengig av amerikanske våpenleveranser og en ubrutt milliardstrøm av dollar. President Zelenskij vedgår åpent at det er støtten fra USA som holder krigen i gang. Krigsbidraga fra europeiske land er på langt nær nok. Han prøver derfor desperat å finne nye innfallsvinkler for å holde våpen- og pengestrømmen gående – og ham sjøl ved makta.
Utspillene fra Zelenskij er stadig mer desperate, som krav om 200 000 NATO-styrker ved fronten og at den ukrainske hæren må rustes opp til å bli den største i Europa. På sikkerhetskonferansen i München latterliggjorde han USA og NATO ved å si at Putin så ut til å være NATO-alliansens «mest innflytelsesrike medlem». Zelenskij kan i verste fall, som et siste sprell for å forlenge krigen, finne på å provosere fram «forebyggende» krigshandlinger mot Belarus. Signaler i den retning kommer fram i et intervju han ga til The Economist 12. februar.
Når Ukraina ikke får være forhandlingspart, er dette uttrykk for imperialistisk logikk. Indignerte europeiske statsledere kan sutre så mye de orker over at EU settes på sidelinja. Det er USA-imperialismen som har siste ord i NATO. Sånn har det alltid vært. Nytt med president Trump er at han ikke bryr seg med å late som om USA tar hensyn til de europeiske imperialistenes særinteresser.
Panikk i den europeiske makteliten
De herskende klasser i Europa er til de grader infisert av sin egen krigsretorikk at en mulig fred og slutt på massedrapene er noe av det verste de kan forestille seg.
Klarspråket fra den nye amerikanske administrasjonen forårsaker panikk i EU og Norge. «Europisk sikkerhet står ved et vendepunkt», klinger alarmklokkene i Brussel. Den krigsivrige utenrikssjefen til EU, Kaja Kallas, og Frankrikes president Emmanuel Macron innkaller til hastemøter. Statsminister Støre lar sin enda mer våpenglade danske kollega Mette Fredriksen «representere» norske synspunkter i Paris.
Jonas Gahr Støre på X: «Norge står ved Ukrainas side – med våpen, bistand og i solidaritet.»
Fra den ene europeiske statslederen og utenriksministeren etter den andre kommer forsikringer om at Europa skal trappe opp våpenleveransene til Ukraina enda mer, for å holde krigen i gang. På X gjentar en «hardnakket» Støre etter sikkerhetskonferansen i München at «Norge står ved Ukrainas side – med våpen, bistand og i solidaritet. Norges støtte til Ukrainas frihetskamp er urokkelig». Den felleseuropeiske «ideen» er at så lenge titusenvis av ukrainere dør ved fronten, vil en overanstrengt russisk militærmaskin ikke utgjøre en trussel mot resten av Europa. Krigen må derfor holdes i gang for enhver pris.
Imperialistisk fred eneste alternativ til fortsatt imperialistisk krig
I motsetning til store deler av europeisk «venstreside», gidder ikke USA lenger å vedlikeholde dette kyniske narrativet. Militært er NATO ti ganger sterkere enn Russland og USA nedprioriterer å svekke et allerede svekka Russland ytterligere. Ressursene dette koster USA, vil Trump heller bruke til å demme opp for Kina i Sørøst-Asia og andre steder. Forhandlinger med Russland om sanksjoner og andre spørsmål vil bli brukt med mål om å svekke den russisk-kinesiske alliansen, en allianse krigen i Ukraina har smidd til å omfatte stadig nye områder.
Trump vil sikre USA tilgang til mineraler og sjeldne jordarter i Donbas. De er utilgjengelige så lenge krigen pågår. Zelenskij har lovet USA disse mineralene på et sølvfat, men for Trump er det mindre viktig om det er Ukraina eller Russland som garanterer amerikanerne billig tilgang. Han bryr seg enda mindre om at konkurrerende europeiske monopoler vil føle seg snytt for krigsbyttet.
Uansett amerikanske motiver og baktanker, er en fredsløsning langt å foretrekke framfor fortsatt krig. Dette til tross for at en fredsløsning i Ukraina nødvendigvis blir en fred på den amerikanske og den russiske imperialismens premisser og dermed en urettferdig fred. Men fortsatt krig er et mye verre alternativ. For ukrainere, for russere, for alle europeere.
Nye rop om Europahær
Europeiske regjeringer prøver panisk å manøvrere seg i en posisjon der de ikke kommer direkte på kant med Trump-administrasjonens agenda. For EU, Storbritannia og Norge gjelder det at USA ikke stikker av med hele dividenden for krigsinvesteringene, for eksempel i form av gjenoppbyggingskontrakter. Statsminister Keir Starmer var raskt på banen med å love britiske fredsstyrker. Sverige og Norden teller på knappene.
Ropene om å bygge en sterk EU-hær, foreløpig «innenfor rammen av NATO», lyder stadig høyere. Den haltende militærunionen til EU kan rykke nærmere hvis Polen og andre skeptiske land i Øst-Europa ikke lenger vil legge alle eggene sine i den amerikanske NATO-kurven.
Og i Norge bruker makteliten naturligvis «den alvorlige sikkerhetssituasjonen» og frykten for Trump til å gjenopplive EU-debatten og spre eventyret om at Den europeiske unionen er en sikkerhetsgaranti.
Opinionen til fordel for EU-medlemskap har i liten grad endra seg med Putin som skremselsfaktor. Nå håper EU-tilhengerne at busemennene Putin og Trump til sammen skal gjøre susen. Blåøyde nordmenn er lettlurte i mangt, men neppe når det kommer til EU-medlemskapets påståtte velsignelser.
