Den europeiske arbeidsmyndigheten ELA tar styringa over arbeidsmarkedet i hele EØS-området.
De som er gamle nok, husker at Gro Harlem Brundtland kontant avviste at EØS ville ha noen som helst innvirkning på norsk arbeidsliv. En rekke arbeiderfiendtlige direktiver inntatt i norsk lov har avkledd den løgnen for lenge siden.
I vår aksepterte Stortinget, mot 57 stemmer, å la Norge bli underordna EUs felles styresmakt for arbeidsmarkedet. Det skjedde ved at forordningen om en europeisk arbeidsmyndighet (ELA, European Labour Authority) ble innlemma i EØS-avtalen.
Mer enn et EU-byrå
Det ligger i navnet at dette er noe mer enn de mange byråene EU har oppretta. Arbeidsmarkedsmyndigheten ELA fikk i 2019 eget hovedkontor i Bratislava og er en del av den «sosiale pilaren» til unionen. Felles inspeksjoner på tvers av grensene skal motvirke arbeidslivskriminalitet. Det er imidlertid bare den ene sida av medaljen. ELA sin overordna oppgave er å sikre friest mulig flyt av arbeidskraft i Europa, på EU-språk kalt «arbeidsmobilitet». Det ligger i sakens natur at alt som bremser for denne frie flyten, er en oppgave for ELA.
Myndigheten skal mekle mellom land når det oppstår uenighet om lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte og «mobile» arbeidere. Disse vilkåra er allerede definert i blant annet Utstasjoneringsdirektivet, Vikarbyrådirektivet og Tjenestedirektivet. Direktivene sikrer i første rekke at (billig) arbeidskraft skal stå til kapitalistenes disposisjon i vertslandet, men uten at alle nasjonale bestemmelser for arbeids- og lønnsvilkår nødvendigvis gjelder for dem som er utsendte fra andre land.
Får utvidet mandat
Foreløpig har ELA ingen direkte beslutningsmyndighet. Men forordningen åpner for at mandatet kan utvides når de første fem åra er evaluert. Den evalueringa kom fra EU-kommisjonen den 26. mai i år. Og konklusjonen er forutsigbart nok at myndigheten må få utvidet mandat og sterkere beslutningsmyndighet.
Forsikringene fra norske myndigheter om at et utvida mandat for ELA ikke må innskrenke det nasjonale handlingsrommet i arbeidslivspolitikken og at ELA ikke skal følge opp praktisering av vikarbyrådirektivet, er neppe verdt papiret de er skrevet på.
