Illustrasjon: Gerd Altmann fra Pixabay
President Donald Trump har satt verdens børser og regjeringer i sjokkmodus etter at han kunngjorde USA sitt nye tollregime. Tosifra fall på verdens børser kan utløse ei økonomisk verdenskrise – i verste fall en ny verdenskrig.
De rettroende fariseerne i Europa og Asia anklager tollerne i USA for å bryte med det etablerte frihandelsdogmet. Men Trump har gjort nøyaktig det han lenge har sagt han ville gjøre.
Ingen land slipper foreløpig unna grunntollen på ti prosent. Tollsatsene for importerte varer starter på ti prosent for et land som Storbritannia og går opp mot 50 prosent for flere asiatiske og afrikanske land. For import av biler og bildeler gjelder en tollsats på 25 prosent rund baut.
Vietnam ilegges en tollsats på 44 prosent og Kina 34 %. Det vietnamesiske «kommunistpartiet» har lagt seg flat. Generalsekretær To Lam ringte øyeblikkelig til Washington og ba om forhandlinger med tilbud om nulltoll og store innkjøp fra USA hvis Trump revurderer.
EU-tollen blir på 20 prosent og Brussel gjorde seg først høy og mørk med trusler om kraftig respons. Etter bare noen dager var tonen en annen. Nå tilbyr EU nulltoll på alle induistrivarer og ønsker seg en god deal. Foreløpig er det bare Kina som prompte har svart med mottiltak. Resten av verden står i kø for å forhandle med USA og be om nåde.
The Grand Plan
Tollinntekter går rett inn i den tomme amerikanske statskassa. Men dette er bare en liten del av Trump-administrasjonens prosjekt for å redde det amerikanske imperiet ut fra en erkjennelse av at den imperialistiske verdensorden ikke lenger er unipolar, men tilbake til sin multipolare «normaltilstand».
Den globale frihandelen som USA har vært bannerfører for i årtier har ført til et voksende handelsunderskudd. Underskuddet tilsvarte ved årsskiftet verdier på rundt 100 milliarder dollar. Denne «urettferdigheten» vil Trump gjøre noe med, blant annet ved å kreve at andre land importerer like mye som de eksporterer til USA.
Elon Musk og hans DOGE gjør sin del av jobben med å redusere underskuddet når han går løs på «byråkratiet» med motorsag og sparker titusenvis av statsansatte, også i helt samfunnskritiske sektorer. Den samme Musk Elon skjelver i buksene på vegne av sine bil- og X-konserner. Han ser verdien av Tesla-aksjen fordunste og skal ha gitt Trump «råd» om å innføre tollfrie soner i nær framtid.
Et annet mål for Trump-administrasjonen er å få europeisk og asiatisk industri til å flytte fabrikkanlegg og investeringer til USA for å omgå tollmuren – og dermed samtidig få konkurrentene til å bygge ned egen industri og kompetanse.
Trump vil også redusere det gigantiske amerikanske budsjettunderskuddet – en indirekte innrømmelse av at dollarens verdenshegemoni er bygd på luftpenger. USA har ei statsgjeld på svimlende 36 000 milliarder dollar og et budsjettunderskudd på rundt 1 800 000 000 000 dollar – mer enn ti ganger dagens verdi av Oljefondet. Synkende rente på langsiktige amerikanske statsobligasjoner bidrar til å minske underskuddet og statsgjelda og devaluerer reellt dollaren mot andre valutaer. På dette området har Trump allerede en viss «suksess», siden tiårige obligasjoner er ned med fire prosent når dette skrives.
Asiatisk allianse i emning
Spørsmålet er hva Kina og Japan, de største utenlandske obligasjonseierne, vil gjøre med sine amerikanske statsobligasjoner som faller i verdi.
De amerikanske tolltariffene er i ferd med å smi en allianse mellom de vanligvis bitre rivalene Kina, Japan og Sør-Korea. Bilindustrien i disse tre «tigrene» er delvis sammenvevd og blir hardt ramma av tollsatsene på henholdsvis 34, 24 og 26 prosent. Særlig for den japanske bilproduksjonen, som allerede sliter tungt, kan virkningen blir katastrofal. Japanerne føler seg nok dobbelt rævkjørt. Vel vitende om den overhengende tolltrusselen forsøkte statsminister Shigeru Ishiba å innynde seg i Det hvite hus. Han møtte Trump personlig i februar og ga løfter om japanske investeringer i USA på hele tusen milliarder dollar. Dessuten skulle Japan øke importen av LNG fra USA.
Det hadde åpenbart liten effekt.
Hevnen kan bli like søt som Amazake. De tre asiatiske industrilokomotivene er blitt enige om å samordne sine mottiltak på handelsfronten på tross av de utenrikspolitiske konfliktene dem imellom. Amerikanske «sikkerhetsgarantier» mot Kina er av liten verdi for japansk og sørkoreansk monopolkapital dersom prisen er at de undergraver sin egen økonomi. Hvis USAs to viktigste allierte i Sørøst-Asia gjør felles sak med Kina, kan Donald Trump ha lagd ris til egen bak.
De høyst varierende tollsatsene bygger angivelig på det «urettferdige» prosentvise handelsunderskuddet i USAs disfavør. Importører av varer fra industrigiganten Liechtenstein i EØS må ut med absurde 37 %. Varer produsert for Wrangler og Levi’s i lille Lesotho gir neppe målbare utslag i amerikansk økonomi, men landet ilegges en importtoll på 50 prosent. Tekstilindustrien er fundamental for enklaven med drøye to millioner innbyggere. Se hele lista her (fra Reuters) .
Trolig vil vi få se en serie av bilaterale forhandlinger og avtaler som gir lavere tollsatser til gjengjeld for motytelser i form av investeringsforpliktelser, ressurstilgang, baseavtaler – og kanskje territorier. Trump ønsker seg en europeisk og asiatisk tiggerferd til Washington – og ser langt på vei ut til å få det som han vil.
«Frihandel» når det passer
I flere mannsaldre har USA vært protagonisten for en «fri» verdenshandel fordi dette tjente de amerikanske monopolenes interesser. Amerikanske og vestlige kapital- og forbruksvarer skulle ha betingelser som gjorde det vanskelig eller umulig for utviklingsland og små kapitalistiske stater å bygge opp sin egen basisindustri. USA har vært proteksjonistisk når det har tjent landets kapitalistiske konsolidering, og en forkjemper for frihandel når det amerikanske markedet ble for smått for ekspansiv kapitalakkumulasjon i global skala. Allerede da USA ble grunnlagt i det 18. århundre sto toll og avgifter sentralt for å skaffe midler til statskassa og for å begrense import. Under kriseåra rundt 1930 innførte USA beskyttelsestoll for å forsvare hjemmemarkedet mot konkurranse utenfra.
Etter Den andre verdenskrigen hadde USA en enorm industriell overkapasitet. I motsetning til Europa var amerikansk økonomi og infrastruktur uskadd og gikk for full maskin. USA var den imperialistiske verdens ubestridte fører. Istedenfor å risikere ei enorm økonomisk krise, kunne USA overføre sin overskuddsproduksjonen til et trengende og tryglende Europa.
Marshall-planen satte friest mulig handel som betingelse for mottakerlanda, i visshet om at handelen stort sett gikk en vei. Et annet hovedvilkår var at all statlig kontroll med utenrikshandelen måtte opphøre og dermed gjøre enhver form for planøkonomi umulig. Sovjetunionen og folkedemokratiene sa derfor nei takk til denne amerikanske «hjelpepakka». Norge sa ja og sosialdemokratiske økonomer som finansminister Erik Brofoss måtte skrinlegge en gjenreisingspolitikk basert på en planøkonomisk tankegang.
Nygamle metoder
Nå er verden en annen. USA er i en defensiv økonomisk posisjon overfor Kina og andre asiatiske oppkomlinger. Proteksjonismen er et forsøk på å bevare USA sitt skrantende hegemoni med andre midler og metoder. Fallhøyden er stor.
Tek-industrien er et av USAs store fortrinn, her har amerikanerne nakketak på Europa. Ikke bare økonomisk, men også politisk. De fleste europeiske land har gjort sin administrative forvaltning avhengig av amerikansk programvare og ditto skytjenester.
Proteksjonismen er et forsøk på å bevare USA sitt skrantende hegemoni med forelda midler og metoder
Med Asia er det en annen sak. Kina er i ferd med å ta igjen og har til dels gått forbi det teknologiske forspranget til USA. Og Kina sitter på en stor del av de sjeldne bergartene som er uunnværlige for databrikker og komponenter. Dem har Kina lagt ytterligere eksportrestriksjoner på etter at Trump fyrte av sin første tollsalve. Etter at Beijing svarte Washington med samme mynt, truer Trump med å legge på ytterligere femti prosent toll mot landet. Hvordan kinserne responderer på det, kan bli avgjørende for den videre utviklinga.
Vi vil få se en dragkamp mellom Trump-administrasjonen og EU-kommisjonen når det gjelder vilkåra for Apple, Google, Microsoft osv. i Europa. EU har med en rekke lover og direktiver forsøkt å innskrenke disse gigantenes makt og skatteprivilegier i Europa. Flere av selskapene er ilagt milliardbøter. Det gjenstår å se hva EU er villig til å oppgi på dette området for å høste velvilje i Washington. Og hvilke nye trusler USA vil komme med. Dilemmaet for Brussel er at hvis EU gir etter, kan de europeiske monopolene skyte en hvit pil etter å ta igjen USA på teknologifronten.
Kortsiktig tiltak
England bygde opp sitt industrimonopol med beskyttelsestiltak og ved å påtvinge resten av verden frihandel. Det er kanskje en historie Donald Trump vil kjøre i reprise, i den grad han har lest historie. Eller han vil kan hende gjenopplive USAs rolle som verdensmonopolist etter forrige verdenskrig, da krigen hadde gjort ende på alle imperialistiske rivaler. Problemet er at disse rivalene har reist seg for lenge siden, og er blitt fulgt av en rekke fremadstormende økonomier i flere verdensdeler.
Proteksjonisme løser ingen av kapitalismens grunnleggende problemer for et land som allerede er industrielt framskredent. Snarere tvert om. Proteksjonisme vil gi dyrtid for landets egen arbeidende befolkning og ruinere småprodusenter utenom jordbruket.
Kapitalen må enten ekspandere eller dø. Marx skrev at
«I samme øyeblikk som en bransje i den nasjonale industrien helt har erobret hjemmemarkedet, blir eksport en umiddelbar nødvendighet».
Mentaliteten til den herskende monopolfraksjonen i MAGA-USA minner om den som rådde i England i 1847. Friedrich Engels skildret den på denne måten:
«Bevisstheten vinner terreng i England om at landets industrielle monopol er ugjenkallelig tapt, at landet fortsatt taper relativt terreng mens rivalene gjør fremskritt, og at hun driver inn i en posisjon hvor hun må nøye seg med å være én produserende nasjon blant mange, i stedet for, som hun en gang drømte, ‘verdens verksted’. Det er for å avverge denne forestående skjebnen at tollvern, lett forkledd bak sløret «rettferdig handel» og gjengjeldelsestariffer, nå påberopes med en slik glød av sønnene til de samme mennene som for 40 år siden ikke kjente noen annen frelse enn frihandel.
Og når engelske produsenter begynner å finne ut at frihandel ruinerer dem, og ber regjeringen beskytte dem mot deres utenlandske konkurrenter, så er øyeblikket kommet for disse konkurrentene til å ta igjen ved å kaste over bord et beskyttelsessystem som heretter er ubrukelig, for å bekjempe det falmende industrielle monopolet til England med sitt eget våpen: Frihandel.»
(Friedrich Engels i forordet til Om frihandelen, engelskspråklig pamflett 1888.)
Norge trår vannet
Tolltariffen mot Norge er på 16 prosent, altså lavere enn den som gjelder overfor EU. I hovedsak er det lakseeksporten som blir ramma. Men verdien av Oljefondet er skrelt ned med et par tusen milliarder i løpet av få uker, og nordmenn som har blitt overtalt til å putte penger i private pensjonsordninger og velge innskuddspensjoner ser sparepenger gå fløyten.
Norske myndigheter har valgt å trå vannet, uten å varsle mottiltak overfor USA. Isteden vil statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg samordne seg med EU. De har dratt med seg LO- og NHO-toppen samt alle hærførerne i norsk næringsliv til Brussel for innsmigre seg der. Ikke akkurat det smarteste trekket i denne situasjonen, hvor Norge har bedre kort på handa enn EU. Men hva gjør man ikke for å legge norsk økonomi og politikk innunder vingene til krigerdronning Ursula?
Samtidig styrtdykker den norske krona mot euroen etter en periode med styrking siden nyttår. Dette er uttrykk for den klassiske flukten fra små valutaer i turbulente tider. Sommerferien i utlandet kan derfor bli dyr for mange nordmenn. Verre er det at kronesvekkelsen vil sette en ny omdreining på den importerte inflasjonen og renta og nulle ut effekten av lønnsoppgjøret enda raskere enn det først så ut til.
Innføring av euroen er igjen brakt på dagsordenen i Danmark og Sverige. Også de norske EU-tilhengerne vil utvilsomt bruke utviklinga til å markedsføre sine våte drømmer om å avskaffe krona til fordel for unionsmynten. De vil sjølsagt underslå at underordning under Den europeiske sentralbanken innebærer at norsk økonomi da blir del av et europeisk gjeldssluk for hemningsløs opprustning og «grønn» omstilling.
Høyner innsatsen
Mens USA går til drastiske skritt for å redusere det amerikanske budsjettunderskuddet, velger EU å gå motsatt vei med økt fellesgjeld og åpne kredittsluser. Unionen planlegger etter sigende en «handelsbazooka» mot USA. Mest sannsynlig ender det hele med en transatlantisk kinaputt når Trump innkasserer europeiske innrømmelser ved å utnytte russofobien som herjer Europas hovedsteder.
Ett er sikkert: Innsatsen og risikoviljen øker mellom imperialistiske rivaler, også mellom dem som befinner seg i samme «leir». Allianser og forbund mellom stater og monopoler er i ei brytningstid. Gamle allianser spriker og nye tar form. Konsekvensene er det ingen som kan overskue. Det eneste som er sikkert at verdens arbeidere og folk må bære byrdene som imperialistisk rivalisering fører med seg. Som alltid.
Global økonomisk depresjon og tilbakegang kan bli neste fase i krisesyklusen. Glem ikke at den store depresjonen i USA og Europa i 1930-åra kulminerte med utbruddet av verdenskrigen i 1939.
