Bussjåførene har tidligere vist muskler gjennom streik og er blant de få som får et tillegg som monner. Motytelsen er at de ikke får forhandle lokalt. Foto: R
Mellomoppgjøret mellom LO og NHO ble ferdig på rekordtid. Femkroningen i generelt timetillegg vil også bli spist opp i ekspressfart.
Resultatet er visstnok en seier for den kollektive fornuft, ifølge kommentariatet. Det kan nok stemme, såfremt det er borgerskapets og industrikapitalens kollektive fornuft det er snakk om. Etter en serie med elendige oppgjør på tross av dyrtid, rekordprofitter og lav arbeidsløshet, har LO overbevist NHO om at klassefreden har ei smertegrense.
Profittraten er historisk høy i industrien, mens bygg- og anleggsbransjen er nede i en bølgedal. NHO har til oppgave å balansere de ulike kapitalgruppene og ivareta deres kollektive klasseinteresser overfor arbeiderklassen. En oppgave NHO skjøtter med stor ansvarsbevissthet.
En femmer i kronetillegg
Kort fortalt har NHO «strukket seg» ved å gå med på et generelt kronetillegg. Alle i LO-NHO-området skal få fem kroner i generelt tillegg. Det er bra og fordelaktig for de med lavest lønn at tillegget gis i form av et fast kronebeløp og ikke som en prosent. NHO sitt utgangspunkt er at mest mulig skal avtales lokalt.
Noen lavlønnsoverenskomstområer får to kroner ekstra, altså sju kroner mer i timen. Videre får utvalgte grupper som renholdere, vaskeriansatte og vektere to kroner til på toppen, altså ni kroner.
Bussjåførene har flere ganger tidligere vært i streik for å få opp luselønna. Nå får de omsider et løft på kr 9,50. Motytelsen er at Bussbransjeavtalen setter bom for lokale forhandlinger – i en situasjon der en skrikende mangel på sjåfører kanskje kunne ha pressa fram høyere tillegg.
Prisene løper fra lønna
Den totale ramma er på papiret 4,4 prosent. Av dette utgjør det såkalte overhenget fra i fjor 1,6 prosentpoeng (for arbeidere, 1,9 for funksjonærer) og forventa lønnsglidning ca. 1,5 prosent. Lønnsglidning er resultat av lokale forhandlinger, stillingsopprykk og lignende. Vi står da igjen med at de tariffavtalte bidraga (dvs. kronetilleggene nevnt over) utgjør:
4,4 - 1,6 - 1,5 = 1,3 prosent
Teknisk beregningsutvalg (TBU) anslår med sedvanlig optimisme en konsumprisvekst på 2,7 prosent. Sjøl om dette mot formodning skulle vise seg å stemme, hjelper det lite når matprisene øker mye mer. Alle må ha mat. Fra februar i fjor til februar i år (2025) steg prisene på matvarer med 7,6 prosent.
Det er forventa en enda større prisvekst for perioden mars 2024 til mars 2025. Skal en med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (307 kroner) sikre seg mot ei prisstigning på f.eks. fem prosent, må tillegget være 15 kroner. Ikke fem!
Rentekutt i det blå
Den generelle prisstigninga siste år overgikk «forventningene» til Norges Bank slik at nok et rentekutt ble utsatt på ubestemt tid. Kvartingen (det vil si det varsla rentekuttet på 0,25 prosent) som forsvant utgjør ti tusen kroner for en med et boliglån på fire millioner, altså mer enn hele det generelle årstillegget på kr 9750.
Grovt sett kan vi derfor med sikkerhet si at de eneste med håp om økt reallønn i 2025 er industriarbeidere som
- klarer å ta ut minst fem ekstra kroner gjennom lokale forhandlinger
- de relativt få som får maksimalt lavlønnstillegg (9 kroner) som følge av hovedoppgjøret
og som i tillegg har lav eller ingen boliggjeld.
Heller ikke disse har noen som helst garanti mot at ikke prisstigninga raskt spiser opp tillegget.
Om lokale forhandlinger
Hvis din arbeidsplass er omfatta av en tariffavtale med lokal forhandlingsrett, gir det bedre muligheter for effektiv kamp for lønna og mot dyrtida.
Men da må klubben eller foreninga ikke la seg dupere av forutsetningene for disse forhandlingene.
I sin kollektive visdom har NHO og LO kommet til at kjøpekrafta til arbeiderne ikke er relevante for sånne forhandlinger. «Lokale lønnsforhandlinger skal være reelle og baseres på de fire kriterier, det vil si bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.»
LO og NHO: Vurderinger rundt rammen fra mellomoppgjøret 2025
