– Vi skal ha vår del av kaka, sier LO-toppene. Den har vi visst hørt før.
Reallønna steg i 2024, hevder Teknisk beregningsutvalg i forkant av vårens tariffoppgjør. Dette fordi TBU anslår konsumprisveksten fra 2024 til 2025 til 2,5 prosent og den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 2023 til 2024 til 5,3 prosent. Ramma for fjorårets oppgjør i frontfaget var 5,2 prosent. Men etter fratrekk for lønnsglidning og «overheng» krymper ramma til 2,2.
Når du lurer på hvorfor du ikke merker noe til denne økte kjøpekrafta, er det ikke så rart. «Lønna må øke med åtte prosent for å hente inn 2023-nivået til gjennomsnittet de siste 20 årene», sa LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad til Fri Fagbevegelseallerede i forkant av oppgjøret i fjor. Vi befinner oss fremdeles milevidt unna disse åtte prosentene.
I praksis er det derfor et mindretall som har fått økt reallønn i 2024, stort sett enkelte fagarbeidergrupper og de som fikk forbundsvise lavlønnstillegg.
De med lokal forhandlingsrett etter Industrioverenskomsten klarte å oppnå vel seks prosent. Det trekker snittet opp. Men nattarbeid og overtidstillegg i stort omfang i eksportindustrien bidrar til at lønnsutviklinga ser mye penere ut enn den faktisk er. I andre sektorer av økonomien bidrar ansettelse av flere høytlønte akademikere, leger osv. til høyere gjennomsnittstall. Arbeidere flest ligger langt under gjennomsnittstallet.
Matprisene har økt med mer enn det dobbelte av den gjennomsnittlige prisveksten
I samme periode har matprisene økt med mer enn det dobbelte av den gjennomsnittlige prisveksten. Prisene på mat og strøm steg mellom 7 og 8 prosent fra februar i fjor til februar i år. Og mens styringsrenta til Norges Bank var null i september 2021, ligger den på 4,5 prosent i februar 2025.
Likevel hevdes det at vi har bak oss den største reallønnsøkninga siden 2012. Tallet kamuflerer at det stort sett har vært nedgang i reallønna de siste femten åra. Reallønnsnedgang i enkeltår har LO «ikke tradisjon for å hente inn». Det kunne daværende LO-leder Gerd Kristiansen fortelle medlemmene da realløna begynte å stupe i 2017. Peggy Hessen Følsvik sa det samme etter det elendige 2023-oppgøret.
Produktiviteten i fastlandsøkonomien økte med 0,6 prosent ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. «Timelønnskostnadsveksten i norsk industri anslås å ha vært noe høyere enn i industrien hos handelspartnerne, men dette ble mer enn motvirket av en svekkelse av kronen», står det i «Foreløpig rapport fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene». I 2023 var Norges BNP per innbygger, fratrukket petroleumsrenta, 42 prosent høyere enn OECD-gjennomsnittet. Nivået i Norge er blant de høyeste i OECD-området, selv når petroleumsrenten holdes utenfor, ifølge TBU.
Virkeligheten bak tallmagi om generell reallønnsvekst kommer tydeligere fram hvis vi ser på det som kalles lønnskostnader for industrien. Dette er kapitaleiernes utlegg til alt som har å gjøre med arbeidskrafta de kjøper for å skape verdiene. Det Marx kalte variabel kapital.
Lønnskostnadsandelen i industrien er foreløpig beregnet til nærmere 72 prosent i 2024, mens gjennomsnittet siden 1970 har vært på 81. Andelen har bare vært lavere én gang de siste 50 åra. Det var i 2023, da den var 71,2 prosent. – Samlet ligger lønnskostnadsandelen i industrien fortsatt lavere enn sitt historiske gjennomsnitt, sier NHOs sjeføkonom Øystein Dørum.
I klartekst betyr dette at profitten har økt kraftig på bekostning av lønna, det vil si som følge av økt utbytting ved at arbeiderne får en relativt mindre del av verdiene de skaper. Sagt på en annen måte: Arbeideren bruker en mindre del av arbeidsdagen til å dekke sin egen lønn og en større del av arbeidstida til å jobbe gratis for kapitaleierne.
Vårens mellomoppgjør handler bare om lønn. – Vi skal ha vår del av kaka. Så enkelt er det, sier LO-leder Peggy Hessen Følsvik og Fellesforbundets Jørn Eggum.
Den har vi visst hørt før.
Faglig kommentar i Revolusjon nr. 66, våren 2025.
