Marielle Leraand var selvskreven ved ledervalget. De to nestlederne, Mona Osman (bakerst) og Peter Eisenstein (t.h.) er av palestinsk og jødisk opprinnelse. Foto CC BY-SA Zeynab Aljabry.
En frisk villblomst i partifloraen: Fred og Rettferdighet er noe av det viktigste som har skjedd i norsk politikk på mange tiår.
Fred og Rettferdighet (FOR) avholdt sitt første ordinære landsmøte i helga. Landsmøtet foregikk på en fritidsklubb i en drabantby nordøst i Oslo truet av skolenedleggelser. Det i seg sjøl er et signal om at vi har å gjøre med et nytt og annerledes partiprosjekt.
Vil ikke være et «vanlig» parti
«FOR vil ikke være et 'vanlig' parti og en fange av systemet bak murene på Stortinget. Det er på arbeidsplasser, skoler, i freds- og solidaritetsorganisasjoner og ute i gatene de viktigste kampene føres», står det innledningsvis i det nye partiprogrammet. Det er i tråd med partiets aktivistiske profil og praksis.
Det farlige fredsbudskapet
Men det som virkelig får FOR til å skille seg ut er naturligvis fredsbudskapet og motstanden mot våpen til Ukraina og til milliardsluket kalt «forsvarsforliket». Et forlik samtlige stortingspartier, fra Frp til Rødt, unisont stiller seg bak. Budskapet om at «FOR vil ruste opp velferden – ikke våpenlagrene», er derfor forhatt av konsensuspartiene. Blant vanlige folk vinner det derimot mer og mer gjenklang.
De 70 delegatene på landsmøtet hadde svært ulik bakgrunn og forhistorie, både politisk og kulturelt. Det er nok representativt for medlemsmassen. Partiet ønsker å knytte an til arbeiderbevegelsen og dens antimilitaristiske budskap tidlig i forrige århundre, men FOR er ikke noe sosialistisk parti. Skal en først dytte partiet inn i en kategori, er nok venstrepopulisme det som treffer best. Partiet rommer alt fra kommunister til liberale og noen liberalister.
Ulike klasseinteresser ligger innebygd i et sånt parti. Diskusjonene på landsmøtet var likevel mer konstruktive og samlende enn hva en finner i mange andre partier. Velferdskrav, det akutte fredsspørsmålet og motstanden mot opprustningsvanviddet, er det som forener. I partiets programgunnlag står at FOR vil være en samlende folkebevegelse for velferd og demokrati, mot krisepolitikk, krig og fascisme.
Reklamestunt og økonomi
Den mye omtalte reklamekampanjen på T-banen i Oslo har skapt heftige bølger, hets og trusler. Men den har også gjort at hundrevis av nye medlemmer har strømmet til FOR bare den siste uka. Ikke minst har kampanjen oppnådd det som var hovedhensikten: Den har tvunget fram en debatt om norsk krigspolitikk og milliarder til våpen på bekostning av velferd – en debatt det ikke lenger var mulig for mediene å legge lokk på.
Har fått hundrevis av nye medlemmer på ei uke
Kampanjen ble muliggjort av partigaven på en million kroner fra milliardæren Atle Berge. Han har varslet at det kan komme mer. Dette er småbeløp sammenlignet med hva andre norske milliardærer som Hagen, Ulltveit-Moe, Sveaas, Trond Mohn osv. gir til Høyre, Frp, Venstre, Ap og MDG. Like fullt er partistøtte av denne typen prinsipielt problematisk, særlig for et «grasrotparti».
Dagbjørn Skipnes var bant dem som advarte mot avhengighet og økonomiske bindinger. Hans forslag til en ny paragraf i vedtektene om at partiet ikke vil motta gaver gitt på vilkår som kan påvirke den politiske kursen, ble vedtatt.
Krystallklar om rasisme
En nyvalgt partiledelse, som i tillegg til leder Marielle Leraand består av to nestledere med henholdvis palestinsk og jødisk bakgrunn, Mona Osman og Peter Eisenstein, er unikt i norsk partihistorie. Det gjør også at beskyldninger om «grums» og «anti-semittisme» har dårlig jordsmonn.
FOR krever at FNs Rasediskrimineringskonvensjon implementeres i norsk lov uten forbehold
Antirasismen ble ytterligere understreket i vedtektene og i det nye partiprogrammet. FOR krever at FNs Rasediskrimineringskonvensjon implementeres i norsk lov i sin helhet, det vil si også artikkel 4 om forbud mot rasistiske organisasjoner. Ingen andre norske partier går inn for dette, på tross av at FNs rasediskimineringskomité utallige ganger har kritisert Norge for manglende gjennomføring av konvensjonens krav.
Anti-imperialisme
I det nye programmet uttrykker FOR en bedre forståelse av imperialismen enn tidligere. «Opprustning er uttrykk for en økonomisk krisepolitikk i en verden der imperialistiske stater i øst og vest kjemper om råvarer, ressurser og markedsandeler», står det blant annet. Og videre: Den ujevne økonomiske utviklinga mellom nye og gamle imperialistiske stormakter fører til kamp om markeder og interessesfærer. Disse konfliktene kommer til syne i form av handelskriger, stedfortrederkriger eller full krig stormaktene imellom». Programmet understreker at FOR er et anti-imperialistisk parti.
Det slås fast at Russlands invasjon av Ukraina er i strid med folkeretten. Men heller ikke mer. Dette er en svakhet som sjølsagt vil bli utnytta av partiets motstandere og som kan få Rødt- og SV-velgere som står på spranget til å velge FOR, til å nøle.
En betydelig del av landsmøtedelegatene ga uttrykk for at de ønsket seg en tydeligere fordømmelse av russisk imperialisme. Det ville vært bedre i samsvar med den overordna forståelsen av stormaktsrivalisering uttrykt andre steder i programmet.
Et lyspunkt
FOR er – tross sine mangler – en frisk blomst i den norske partifloraen. Her finner man entusiasmen og dugnadsånden som har fordunstet fra gamle venstrepartier. Mens SV og Rødt råtner på rot i borgerskapets bed, spirer FOR som trassig løvetann mellom sprekkene i hagemuren. Men løvetann vokser som kjent vilt og uforutsigbart, og kan lett spres for vinden.
Partiet utfordrer de etablerte NATO-partienes meningsmonopol på en måte vi ikke har sett på flere tiår. Motkreftene er sterke. Krigspolitikerne og statens maktapparat prøvde å kvele partiet i fødselen, så langt uten suksess. Jo sterkere fotfeste FOR får, dess mer vil mediene, PST og samarbeidende tjenester av typen Mossad intensivere sine forsøk på mistenkeliggjøring og kriminalisering av det eneste reelle parlamentariske alternativet som setter fred og diplomati øverst på den politiske dagsordenen.
- Les også: FOR fred og folkerett (intervju med Marielle Leraand)
