«Der kommer den store pengeinnsamleren min.»
Slik lød velkomstordene fra Donald Trump da Jens Stoltenberg for første gang møtte ham i Det hvite hus. Det sier i grunnen det meste om rolla til NATOs generalsekretær i tiårsperioden 2014–2024.
Med denne sjølbiografien prøver Stoltenberg å posere som en fredens mann stilt overfor realpolitikkens harde valg. På og mellom linjene forstår leseren at de fleste av disse valgene ble gjort i og av Washington i hele tiårsperioden Stoltenberg var pro forma NATO-sjef. Hans egentlige oppgave var som consigliere å holde mafiafamilien samlet, ved å være Gudfarens betrodde mekler. En jobb han utførte så godt at president Joe Biden fikk ham til å forlenge generalsekretærperioden sin to ganger.
Boka er lettlest og krydra med Stoltenbergs personlige kvaler og dilemmaer, slik at den skal treffe et bredt publikum. Vaskeseddelen fra forlaget (Gyldendal) frister med at forfatteren tar leseren med inn bak lukkede dører. Det gjør han faktisk. Noen dører åpnes. Framstillinga er full av utførlige utdrag fra mer og mindre fortrolige samtaler med Biden og Trump og en rekke statsledere i NATO, sitater vi må anta er pinlig korrekt gjengitt. Påfallende nok er uttalelser fra norske statsministre og statsråder så godt som fraværende (hadde de aldri noe å melde i Brussel?), mens utsagn fra Mette Fredriksen, Ulf Kristersson og Sauli Niinistö er til dels utførlig referert.
I lukkede rom
Noen av de personlige samtalene er overraskende ærlig presentert. De er ikke bare avslørende for stilen til Donald Trump i møte med resten av NATO-gjengen; de er like avslørende for hvordan de europeiske lederne og Stoltenberg responderer og stikker sine hoder sammen.
Jens Stoltenberg prøver ikke å legge skjul på at alliansen er sprekkeferdig av motsetninger mellom medlemsstatene. Han skildrer et NATO som går fra krise til krise, men der generalsekretæren gang på gang evner å samle sprikende staur. Det gjør han ved på den ene sida å appellere til Donad Trumps ego, og på den andre sida ved å utnytte busemannen i Washington til å skremme motvillige europeiske ledere på plass.
Stoltenberg var sjøl skremt da Trump fyrte løs mot de allierte europeerne, særlig mot Tyskland og Angela Merkel, på toppmøtet sommeren 2018. «Det jeg så for meg den dagen, var at NATO sluttet å fungere. Ikke nødvendigvis at alliansen formelt ble oppløst, men at den ikke ville ha noen betydning lenger. NATO står og faller med sikkerhetsgarantien. Hvis en amerikansk president sier at han ikke lenger vil forsvare andre allierte, og drar fra et NATO-toppmøte i protest, så er ikke Nato-traktaten og sikkerhetsgarantien mye verdt.»
Et annet eksempel fra boka:
«USAs president var sint. Han ville ikke lenger godta at Europa og Canada betalte for lite. Trump nektet å gå med på det.
Trakk han USA ut, var alliansen død.»
Men takk og lov, det bidro Jens til å forhindre.
Til tross for det tette forholdet til Angela Merkel, som i sin tid ville begrense tysk opprustning, så var Stoltenberg egentlig mer enn enig med Trump: «Fikk jeg det som jeg ville, ville Tyskland igjen bli Europas største militærmakt.» Det ønsket er nå forbundskansler Friedrich Merz i ferd med å realisere som offisiell tysk politikk.
At Joe Biden var Stoltenbergs favoritt, legger ikke forfatteren skjul på, til tross for at heller ikke Biden delte Stoltenbergs nesegruse beundring for Ukrainas president Volodomyr Zelenskij. «As we say in America, he is a pain in the ass», sa Biden i en av de fortrolige samtalene etter at Zelenskij nok en gang hadde mast om at Ukraina måtte få bli NATO-medlem umiddelbart.
A slip of the tongue
I ett av kapitlene inspiserer Stoltenberg en stor NATO-øvelse i Zaragosa, Spania. Generalsekretæren lar seg imponere av hvor hurtig amerikanske styrker helt fra Fort Bragg i North Carolina landsetter luftstyrker. Spania ligger som kjent veldig langt fra USA; men også langt fra Russland.
NATO-korrekturen har oversett Stoltenbergs kanskje litt for åpenhjertige gjengivelse av hvorfor denne øvelsen ble avholdt. «Øvelsesscenariet gikk ut på at det var oppstått en akutt krise i Spania som krevde amerikansk militærinnsats», skriver forfatteren.
Hvorfor i all verden skulle en akutt intern krise i Spania kreve amerikansk militær intervensjon? Hadde en spansk regjering varsla at den ville trekke landet ut av NATO? Hadde spanjolene stemt på «feil» partier ved et valg? Hadde arbeiderne og folket i Spania funnet på noe så uhørt som å gjøre revolusjon mot franco-monarkistene? Med denne inkurien avdekker Stoltenberg hva som er NATOs egentlige rolle i Europa.
Generalsekretæren bruker naturligvis plass på rørende beskrivelser av hvordan han «fikk Sverige og Finland over målstreken» som NATO-medlemmer, etter at de (med solide dytt fra Stoltenberg) hadde bøyd kne for Tyrkia og president Erdoğan: «Å få Finland og Sverige inn i alliansen var et av de siste målene jeg hadde satt meg som NATO-sjef.»
En rekke steder i boka prøver Stoltenberg å framstille seg som en dialogens mann, nærmest som en modererende røst innen NATO. Overfor flere statsledere framhever han hvordan han som tidligere norsk statsminister førte forhandlinger og framgangsrik dialog med Russland rundt fiskeri og andre spørsmål. Han siterer seg sjøl fra Trumps første periode, der «jeg forsøkte å gripe sjansen og legge fram mine tanker om dialog … Russland er her for å bli. Det er et naboland.»
Slik ville han kanskje hedre faren Thorvalds formaninger om at dialog og det å forstå russernes bekymringer var avgjørende. Formaninger som forsvant inn i glemselen allerede før faren var død.
Fyrbøter eller fredsengel
Stoltenbergs rolle som fyrbøter for krigen i Ukraina lar seg ikke bortforklare, sjøl om den rabiate etterfølgeren Mark Rutte kan få vår nåværende finansminister til å virke som en rasjonell diplomat. Det var også i Stoltenbergs periode at Kina for første gang ble utpekt som strategisk rival.
Den tidligere NATO-sjefen holder fast ved sitt budskap om at «veien til fred er mer våpen til Ukraina». Problemet er bare at USA ble stadig mer lunkne til denne oppskriften, i hvert fall så lenge USA måtte punge ut. Det var «noe passivt og nederlagspreget over våre samarbeidspartnere i Washington», klager en lettere frustrert generalsekretær idet Bidens presidentperiode går mot slutten.
Amerikanerne var ikke lenger krigsivrige nok for Stoltenberg. Han trøster seg imidlertid med at russerne har lidd militære nederlag før, i Krim-krigen og i krigen mot Japan i 1905. Håpet er ikke slokket for at Russland kan knuses igjen, den begredelige situasjonen ved fronten til tross. Forfatteren akker seg over at mange NATO-land betaler mer i renter på statsgjeld enn de har gitt til å holde Ukraina-krigen gående. Danmarks Mette Fredriksen er derimot et eksempel til etterfølgelse: Hun «fikk flertall for å fjerne en offentlig fridag for å finansiere økt støtte til Ukraina». Sånn skal det gjøres! Finansminister Stoltenberg vil neppe være dårligere. Vil han ofre Kristi Himmelfartsdag eller 1. mai som norske fridager, mon tro?
«For hver milliard som brukes ekstra på forsvar, er det én milliard mindre til andre gode formål som helse, utdanning eller samferdsel.» (Jens Stoltenberg.)
Realpolitikken ser ut til å ha seget inn over Stoltenberg når de siste kapitlene skal skrives. Med ett kommer han i hu at nazi-allierte Finland måtte avstå ti prosent av sitt territorium til Sovjetunionen etter andre verdenskrig «for å få fred». Finland byttet land mot sikkerhet, påpeker han. Og avslører at han antydet en «finsk løsning» for en rasende Zelenskij.
Det slår ikke Stoltenberg at en «finsk løsning» ikke ville vært nødvendig så fremt han og NATO hadde holdt sine fingre unna Ukraina fra starten av. Tvert imot ser han med bitterhet tilbake på at NATO måtte la være å intervenere ved den såkalte Ungarn-oppstanden i 1956 og i Tsjekkoslovakia 1968, av frykt for å utløse en ny verdenskrig. Og at NATO lot afghanerne i stikken etter tjue år med befriende NATO-okkupasjon.
Stoltenberg ser på seg sjøl som en brobygger mellom Washington og Brussel. Hans misjon har vært å unngå at den råtnende brukonstruksjonen over Atlanterhavet bryter sammen. Prosjektet er på sikt like håpløst som Stoltenbergs dobbeltforelskelse i EU og USA. Men ingen skal kunne si at han ikke har forsøkt.
Fra sitt dødsleie sommeren 2018 ga faren, tidligere forsvarsminister Thorvald Stoltenberg, noen siste ord på veien til sønnen Jens: «Du må snakke med russerne.» Det tok dessverre ikke lenge før Jens forkasta farens kloke råd og i stedet ble en fyrbøter for en kommende storkrig. Det skal mer enn en sjølbiografi til for å omskrive historiske kjensgjerninger og redde Stoltenbergs ettermæle.
Jens Stoltenberg:
På min vakt. Å lede NATO i krigstid
.
Gyldendal 2025.
«På min vakt» er skrevet i samarbeid med Per Anders Madsen. TV-serien NRK sendte høsten 2025 fikk den litt mindre uskyldsrene tittelen «Stoltenberg i møte med krigen» (Facing War).
