Gatebilde fra dagens Vietnam. Foto: DuoNguyen fra Unsplash
Den «tapre krigen mot kommunistisk aggresjon» i Indokina hadde NATOs helhjerta støtte.
Vietnameserne har nylig feira femtiårsdagen for frigjøringa i 1975, da USA-okkupantene og kollaboratørene måtte rømme landet.
Krigen mot de indokinesiske folkene pågikk i to omganger; fra 1946 til 1954 i regi av den gamle kolonimakta Frankrike, og fra 1955 til 1975 i regi av USA. Det er den siste krigen mot Vietnam, Laos og Kambodsja som vanligvis kalles for Vietnamkrigen.
NATO deltok aldri direkte i Vietnamkrigen, skjønt pressa i de fleste NATO-statene – ikke minst i Norge – kjørte propaganda for USA helt fram til opinionen snudde tidlig på 1970-tallet. Frankrike var – ironisk nok – kritisk til den amerikanske krigføringa i Indo-Kina, etter at USA fortsatte der Frankrike ga opp. Det skapte gnisninger innad i NATO.
«Frankrikes tapre krig»
Men under den første (franske) krigen mot de indokinesiske folkene (1946–1954) stilte NATO seg uforbeholdent bak Frankrikes «tapre krig mot kommunistisk aggresjon». Det framgår blant annet av en resolusjon fra NATOs utenriksministermøte 15. desember 1952, som vi gjengir nedenfor. Norges utenriksminister på denne tida var Halvard Lange (Ap).
Resolusjon fra NATOs utenriksministermøte 15. desember 1952
Indokina
Det nord-atlantiske råd:
ERKJENNER at motstand mot direkte eller indirekte aggresjon i enhver del av verden er et essensielt bidrag til den frie verdens felles sikkerhet;
ETTER Å HA BLITT informert på sitt møte i Paris den 16. desember om den siste utviklingen i den militære og politiske situasjonen i Indokina;
UTTRYKKER sin helhjertede beundring for den tapre og langvarige kampen som de franske styrkene og hærene i de assosierte statene har ført mot kommunistisk aggresjon; og ERKJENNER at motstanden til de frie nasjonene i Sørøst-Asia, som i Korea, er i full harmoni med Atlanterhavsfellesskapets mål og idealer;
OG ER DERFOR ENIG i at kampanjen som føres av de franske unionsstyrkene i Indokina, fortjener fortsatt støtte fra NATO-regjeringene.
Indo-China The North Atlantic Council:
RECOGNIZES that resistance to direct or indirect aggression in any part of the world is an essential contribution to the common security of the free world;
HAVING BEEN informed as its meeting in Paris on the 1 6th December of the latest developments in the military and political situation in Indo-China;
EXPRESSES its wholehearted admiration for the valiant and long continued struggle by the French forces and the armies of the Associated States against Communist aggression; and ACKNOWLEDGES that the resistance of the free nations in Southeast Asia as in Korea is in fullest harmony with the aims and ideals of the Atlantic Community;
AND THEREFORE AGREES that the campaign waged by the French Union forces in Indo-China deserves continuing support from the NATO governments.
